Skitur på Jostedalsbreen.

B2 friluftslivs skitur på Jostedalsbreen gikk over tre dager i mai. På turen gikk vi fra Steinmannen i Jostedalen til Flatbrehytta i Fjærland. Fokuset for turen var forflytning og orientering på bre, å gå i taulag på snødekt bre, og bruk av gps. For å ha en god opplevelse på skitur er det viktig med riktig smørning, og det var bare naturlig at dette ble et hett samtaletema i løpet av hele turen. Jeg vil derfor benytte anledningen til å skrive litt om skismurning.

Skismurning

før en smører skiene vil en merke seg smøresonen på skiene. Dette er området midt under skien, hvor den ikke er i kontakt med underlaget, med mindre en står på skien. Det anbefales å «rubbe» smøresonen hjemme før en legger ut på tur for å få smurningen til å sitte. Dette gjør en ved å pusse smøresonen med fint sandpapir. Videre påfører en smurning i smøresonen etter snøforholdene. Ved kalde forhold bruker en hard voks, mens ved varmere forhold bruker en mykere voks. Etter å ha påført voksen kan en smøre den utover med kork (Klikk.no). Dersom en fortsatt opplever å være bakglatt etter å ha smurt smøresonen kan en begynne med å smøre fremfor smøresonen, dersom dette ikke hjelper kan en fortsette med å smøre bak smøresonen.

Alternativer til smørning

Skifeller fås enten som kortfeller eller langfeller. Kortfellene dekker smøresonen på skiene, og kan dermed kalles et alternativ til smurning ved at de gir godt feste i motbakkene, men samtidig gli i unnabakkene. Langfeller dekker hele skien og gir dermed fenomenalt feste i motbakkene, men glir dårlig på flaten og nedover. På Jostedalsbreen Vekslet jeg mellom kortfeller og smurning. For en tur som dette hvor en både har lengre strekker i bratte motbakker og lange slake strekker erfarte jeg at det hadde vært bedre å veksle mellom langfeller til motbakkene, og smørning til de slake strekningene. Halvfeller ble på denne turen en «halvveis» løsning i begge tilfeller.

Alternative alternativer

På turen ble det også utviklet egne løsninger. Blant annet lot Håvard Dahl Olstad seg inspirere av vikingtidens metodesett, og gjorde stor suksess på en ski med helfelle for fraspark, og en ski uten for gli. I Zapffes «skismurningens mysterier» går det også an å lese beretninger om hjemmelagde heksebrygg som fremstilles ved å koke stenkulltjære, harpiks, en galosje, lakk, grammofonplate (Lassons crescendo og Beethoven), meierismør, honning og en halv globoid. Nevnte brygg har derimot i etterkant ikke tjent betydelig oppslutning.

Litteratur

Klikk.no (2016) Slik preparerer du skiene. Hentet 27.05.2016 fra: http://www.klikk.no/helse/trening/tester/article380231.ece

Zapffe, P., W. (2012) Barske Glæder. Oslo: Cappelen Damm

Vigdalen

Vigdalsturen gikk over to dager, den ene dagen hadde vi fokus på kameratredning, mens den andre gikk vi topptur på Buskrednosi med fokus på veivalg. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan en bruker sender/mottaker for å finne en person som ligger begravd i snøen.

Når en søker med sender/mottaker er det viktig at alle setter sender/mottakerne sine på søk, slik at ingen på overflaten forstyrrer signalet fra de som er begravd. Søket kan så deles i tre faser.

Signalsøk

Denne fasen handler om å få inn første signal fra den skredtatte. Dette gjøres ved å bevege skredsøkeren i tre ulike plan (ett for hver antenne i søkeren) mens en beveger seg mot skredet. I Denne fasen kan en holde sender/mottakeren opp mot øret, slik at en hører når første signal kommer.

Innflygning

Denne fasen starter fra en har fått inn første signal fra sender/mottakeren til den skredtatte. Når en har fått inn signal holder en sender/mottakeren foran seg, slik at en kan se avstanden og retningen som sender/mottakeren gir. I denne fasen beveger en seg i høy fart i retningen som søkeren gir deg.

Finsøk

Når en er nærme nok til den skredtatte starter finsøk fasen. I denne fasen holder en sender/mottakeren like over bakken. Nå er det viktig å ikke dreie eller vende på søkeren, men å holde den i en stilling gjennom hele fasen. Dette er for å optimalisere presisjonen til søkeren. I denne fasen vil en også bevege seg saktere for å få større presisjon. En starter med å bevege søkeren i en horisontal linje langs med overflaten på snølaget mens en følger med på avstandsmåleren på sender/mottakeren. Så lenge avstanden synker fortsetter en å bevege sender/mottakeren i samme retning. Når avstanden stiger beveger en sender/mottakeren tilbake til punktet hvor avstanden var minst. Her setter en et punkt, og iverksetter samme prosess, men beveger sender/mottakeren vertikalt langs med snøoverflaten i stedet. Dersom en nå kommer frem til et nytt punkt setter man igjen i gang med å bevege sender/mottakeren horisontalt med utgangspunkt i det nye punktet. Denne prosessen gjentas til en kommer frem til samme punkt både vertikalt og horisontalt. Dette punktet vil da være utgangspunkt for hvor en begynner å søke med søkestangen.

Litteratur

Brattlien, K. (2008) Den lille snøskredboka. Oslo: Fri Flyt AS.

Hurrungane

Målet for b2 friluftslivs tre dagers tur til hurrungane var å lære om skiferdsel i alpint terreng og på bre. Turen ble arrangert på våren, fordi ett av formålene med turen var å oppleve skiferdsel på vårsnø. Mot forventning var det fremdeles lagdelt vintersnø da vi var i Hurrungane. Derfor vil jeg skrive kort om kantkorndannelse i dette innlegget.

De tre skredkomponentene

For at et flakskred skal kunne løses ut må det bestå av tre komponenter:

Flak

for at et brudd skal kunne forplante seg, og for at skredet skal skli ut som en masse må det ha et flak av snø som er bundet sammen. Et flak kan for eksempel bestå av vindpåvirket snø, eller snø som har sintret.

Gliflate

Snøen i skredet må ha noe å gli på for at den skal komme ned fjellsiden. Jo glattere og jevnere denne gliflaten er, jo gunstigere er forholdene for at et skred kan oppstå. En gliflate kan typisk bestå av et skarelag.

Svakt lag

det svake laget kan kalles skredets «trigger» for at et flakskred kan løsne må det være et utbredt svakt lag i snødekket som kollapser og forplanter seg utover i snøen. Et svakt lag kan for eksempel bestå av nysnø, nedføyket overflaterim, eller kantkorn.

Kantkorn

Kantkorn dannes når varm, fuktig luft stiger gjennom snødekket og møter kald luft. Den kalde luften kan ikke holde like mye fuktighet som den varme, dermed vil vannpartiklene kondensere og feste seg til snøkrystallene. På grunn av den kalde temperaturen vil vannet så fryse på snøkrystallene, og snøen vil dermed gjennomgå en oppbyggende omvandling. For at vi skal få denne effekten er vi nødt til å ha en temperaturgradient i snødekket, altså at det må være mye kaldere mot overflaten enn i bunnen. For at vi skal få en oppbyggende omvandling må temperaturgradienten i snødekket være minst 10 grader per meter, altså må temperaturen synke med 1 grad for hver 10. centimeter oppover i snødekket. Fordi snøen er isolerende er som regel temperaturen 0 grader nede ved bakken hele året (Brattlien, 2008). Dermed vil det dannes kantkorn i snødekket ved -10 grader, dersom snødekket er 1 meter tykt.

Når vannpartiklene fryser fast på snøkrystallene vokser de, og blir hule og skjøre. Det blir også dårligere bindinger mellom snøkornene, noe som gjør at kantkorn utgjør et svakt lag. Den eneste måten å bli kvitt eller «ødelegge» kantkornet snø er ved at snødekket gjennomfuktes. Dette skjer enten ved smelting, eller ved nedbør i form av regn. Kantkornene vil også forsvinne dersom temperatugradienten er lav, ved at snøen sintrer, men dette er en langvarig prosess (Tremper, 2008) Altså kan et svakt lag i form av kantkornet snø bli liggende i snødekket over lang tid.

Litteratur:

Brattlien, K. (2008) Den lille snøskredboka. Oslo: Fri flyt AS

Tremper, B. (2008) Staying alive in avalanche terrain. Seattle: the mountaineers books

Egenferd

På egenferden gikk jeg og Gustav fem dager i området rundt Tyin og Bygdin. Vi gjennomførte turen rett etter påskeferien. Den originale planen var å gå en rundtur i området, men på grunn av en forsinkelse første dag, og at jeg ble syk på turen ble vi nødt til å gå kortere, og kjøre et alternativt opplegg for turen. I dette innlegget vil jeg skrive kort om hvordan vi opprettholdt prinsippet om tur etter evne, og situasjonsbestemte beslutninger på turen.

Tur etter evne

Tur etter evne går ut på å ikke legge ut på tur hvor en som enkeltperson eller gruppe ikke har margin for å gjennomføre turen. For å opprettholde prinsippet om tur etter evne er det viktig med god planlegging og oversikt over gruppen. Planlegging handler om å skaffe seg informasjon om forhold og område, samt gruppens forutsetninger. Under planleggingen er det også viktig å tenke over mulige konsekvenser av situasjonene som kan oppstå, samt legge en plan for hvordan eventuelle situasjoner håndteres (Berntsen, 2009). I forkant av Egenferden visste vi at begge kom til å ha en veldig aktiv påskeferie. Vi vurderte derfor muligheten for at vi kunne være slitne som en del av gruppens forutsetninger. Vi la derfor opp til en tur i enkelt terreng, hvor det skulle være mulig å gå med pulk. Vi la også inn en dag hvor vi ikke skulle flytte camp, men gå en topptur i nærområdet, slik at vi også kunne velge å bruke denne dagen som «buffer» ved forsinkelser, eller som hviledag.

Situasjonsbestemte beslutninger

Å ta situasjonsbestemte beslutninger går i korte ut på å forstå situasjonen, og velge handling deretter. For å «forstå situasjonen» i friluftsammenheng må en ha forståelse for gruppen, terrenget, forholdene og værets tilstand og hvordan det kan utvikle seg. En må også ha en forståelse for hvilke konsekvenser som kan oppstå ved beslutningene en tar (Berntsen, 2009). Tordsson (2014) legger vekt på at situasjonfornemmelsen og forståelsen som kreves for å ta gode situasjonsbestemte beslutninger, kun oppnås gjennom praktisk erfaring med lignende situasjoner. På turen ble vi i første omgang forsinket første dagen, slik at vi ikke fikk gjennomført etappen vi hadde planlagt. Neste dag var jeg dårlig, og dermed besluttet vi å ikke forflytte oss denne dagen. Dermed hadde vi ikke nok dager igjen på oss til å gjennomføre turen som planlagt. Tredje dag besluttet vi å gå det vi hadde planlagt som første etappe som var en veldig enkel etappe langs Tyin, og se an hva vi skulle gjøre på dag fire. Vi så på kartet at det var mulig å gå en «snarvei» på den fjerde dagen dersom jeg var i form, slik at vi kom tilbake i rute. Etter å ha sett an formen bestemte vi oss for å bruke de siste to dagene på å gå tilbake samme vei som vi kom. En av vurderingene vi tok var at det er færre ressurser i en gruppe på to. Med tanke på at jeg heller ikke var i form var vi usikre på om vi som gruppe hadde overskudd til å takle det dersom en nødssituasjon skulle oppstå. Vi besluttet derfor å gå tilbake samme vei, både fordi dette var en enklere tur, og fordi denne gikk nærmere på «sivilisasjonen» og det ville derfor være kortere vei til retrett eller hjelp.

Litteratur

Berntsen, P. (2009). Friluftsliv. Munksgaard.

Tordsson, B. (2014). Perspektiv på friluftslivets pædagogik (2. utg.). København: Books on Demand

Hemsedalsturen

I Januar gjennomførte b2 en fem dagers vintertur i Hemsedal. Fokuset for turen var å øve på overnatting, forflytning, veivalg og orientering på vinteren. På vinterfjellet kan været ofte bli ustabilt. De viktigste hjelpemidlene vi har med oss for å finne veien på tur er kart og kompass. I dette innlegget vil jeg ta for meg hvordan man oppgir en sekssifret kartreferanse, og tar ut en kompasskurs.

Kartreferanse

En av de vanligste kartseriene som brukes i Norge er statens kartverks, «Norge 1:50 000». Disse kartene er delt inn i et rutenett på 1x1 kilometer. Disse rutene er markert opp etter et internasjonalt rutesystem (UTM – Universal Transverce Mercator), og er ment for å lettere kunne henvise til et konkret punkt på kartet. Med dette systemet er det mulig å gi en sekssifret kartreferanse med 100 meters nøyaktighet (Houge, 2010). et eksempel på en sekssifret kartreferanse er 543, 687 Linjene i UTM rutenettet er nummerert, disse numrene utgjør de to første sifrene i de to tallene som kartreferansen består av. Det siste sifferet kommer en frem til ved å dele kilometerrutene inn i et nytt rutenett på 10x10 ruter. I dette rutenettet vil da hver rute utgjøre 100x100 meter i virkeligheten. Dersom en oppgir en sekssifret kartreferanse er det viktig at en er sikker på at den en oppgir referansen til vet hvilket område på kartet det er snakk om. Dette er fordi en sekssifret kartreferanse kan være lik flere steder på et kart.

Kompasskurs

Et vanlig kompass til turbruk består av en marsjpil, et roterende kompasshus, kompassnål og en nordpil. Når en tar ut en kompasskurs legger en kompasset på kartet, slik at marsjpilen følger retningen en skal gå. Så roterer en kompasshuset slik at nordpilen peker mot nord på kartet. Videre kan en ta kompasset vekk fra kartet og rotere kompasset (og deg selv) slik at nord på kompassnålen ligger inne i nordpilen. Da vil marsjpilen peke i retningen en skal gå (Houge, 2010).

Bilde: Kompass. Foto: Vandringsguiden

Litteratur

Houge, J.,B. (2010) Turlederboka Oslo: Den Norske Turistforening

Vandringsguiden (2016) Kompass och Kartläsning Hentet: 26.05.2016 fra: http://www.vandringsguiden.se/planera-vandringen/kompass-och-kartlasning/

Prøvetur

I forbindelse med hemsedalsturen gjennomførte vi en kort tur med en overnatting, som en «prøvetur» før vi dro til Hemsedal. Et av hovedfokus på denne turen var førstehjelp. I den forbindelse vil dette innlegget handle om «førstehjelpens ABCDE».

«Førstehjelpens ABCDE» er ment som en kronologisk sjekkliste for undersøkelse av pasienter ved førstehjelp. ABCDE er forkortelser for:

A – Airways

sørg for frie luftveier. Ved å legge hodet til pasienten lett bakover samtidig som at man hever haken opp og frem blir det enklere for pasienten å puste. Sjekk også for, og fjern eventuelle fremmedlegemer i munn og hals (Fauske og Bruland, 2012).

B – Breathing

kontroller pust ved å legge øret eller hånden fremfor munnen til pasienten og se etter om brystkassen beveger seg. Dersom den bevisstløse puster skal den legges i stabilt sideleie. Dersom pasienten ikke puster skal en starte hjerte lungeredning (Fauske og Bruland, 2012).

C – Circulation

sjekk den skadde for indre eller ytre blødninger. Ved ytre blødninger skal det legges press på skadestedet, og skadestedet skal heves. Ved indre blødninger trenger pasienten akutt hjelp på sykehus. Også ved indre blødninger skal skadestedet heves for å hindre at mere blod strømmer til skadestedet. Pasienter som lider av sirkulasjonssvikt skal ikke få drikke, da dette kan føre til oppkast, som kan kvele eller dehydrere pasienten ytterligere (Fauske og Bruland, 2012).

D – Disability

sjekk den skadde for mekaniske skader som brudd. Dersom brudd i rygg eller nakke mistenkes skal den skadde behandles med stor forsiktighet. Unngå å endre den skaddes stilling, eller å flytte på den skadde så langt det lar seg gjøre. Ved mindre alvorlige bruddskader kan bruddstedet spjelkes for å hindre komplikasjoner og økt blødning (Fauske og Bruland, 2012).

E – Enviroment

Med enviroment menes miljøet rundt den skadde. Dersom miljøet kan føre til ytterligere komplikasjoner eller skade på førstehjelper må den skadde skjermes eller tas ut av miljøet. For eksempel ved å isolere mot bakken, fraktes til le for å hindre hypotermi, eller fraktes ut av vannet ved drukning.

Hvor en starter på ABCDE avhenger av den enkelte situasjon. Dersom pasienten har falt i en elv, eller befinner seg på vinterfjellet, vil en som førstehjelper starte på E, før en går videre på ABCD. Dersom den skadde er bevisst og puster/snakker, kan en starte rett på CDE.

litteratur

fauske, L. Og Bruland, Ø. (2012) Førstehjelp på tur. Oslo: Fri Flyt AS.