Egenferd

På egenferden gikk jeg og Gustav fem dager i området rundt Tyin og Bygdin. Vi gjennomførte turen rett etter påskeferien. Den originale planen var å gå en rundtur i området, men på grunn av en forsinkelse første dag, og at jeg ble syk på turen ble vi nødt til å gå kortere, og kjøre et alternativt opplegg for turen. I dette innlegget vil jeg skrive kort om hvordan vi opprettholdt prinsippet om tur etter evne, og situasjonsbestemte beslutninger på turen.

Tur etter evne

Tur etter evne går ut på å ikke legge ut på tur hvor en som enkeltperson eller gruppe ikke har margin for å gjennomføre turen. For å opprettholde prinsippet om tur etter evne er det viktig med god planlegging og oversikt over gruppen. Planlegging handler om å skaffe seg informasjon om forhold og område, samt gruppens forutsetninger. Under planleggingen er det også viktig å tenke over mulige konsekvenser av situasjonene som kan oppstå, samt legge en plan for hvordan eventuelle situasjoner håndteres (Berntsen, 2009). I forkant av Egenferden visste vi at begge kom til å ha en veldig aktiv påskeferie. Vi vurderte derfor muligheten for at vi kunne være slitne som en del av gruppens forutsetninger. Vi la derfor opp til en tur i enkelt terreng, hvor det skulle være mulig å gå med pulk. Vi la også inn en dag hvor vi ikke skulle flytte camp, men gå en topptur i nærområdet, slik at vi også kunne velge å bruke denne dagen som «buffer» ved forsinkelser, eller som hviledag.

Situasjonsbestemte beslutninger

Å ta situasjonsbestemte beslutninger går i korte ut på å forstå situasjonen, og velge handling deretter. For å «forstå situasjonen» i friluftsammenheng må en ha forståelse for gruppen, terrenget, forholdene og værets tilstand og hvordan det kan utvikle seg. En må også ha en forståelse for hvilke konsekvenser som kan oppstå ved beslutningene en tar (Berntsen, 2009). Tordsson (2014) legger vekt på at situasjonfornemmelsen og forståelsen som kreves for å ta gode situasjonsbestemte beslutninger, kun oppnås gjennom praktisk erfaring med lignende situasjoner. På turen ble vi i første omgang forsinket første dagen, slik at vi ikke fikk gjennomført etappen vi hadde planlagt. Neste dag var jeg dårlig, og dermed besluttet vi å ikke forflytte oss denne dagen. Dermed hadde vi ikke nok dager igjen på oss til å gjennomføre turen som planlagt. Tredje dag besluttet vi å gå det vi hadde planlagt som første etappe som var en veldig enkel etappe langs Tyin, og se an hva vi skulle gjøre på dag fire. Vi så på kartet at det var mulig å gå en «snarvei» på den fjerde dagen dersom jeg var i form, slik at vi kom tilbake i rute. Etter å ha sett an formen bestemte vi oss for å bruke de siste to dagene på å gå tilbake samme vei som vi kom. En av vurderingene vi tok var at det er færre ressurser i en gruppe på to. Med tanke på at jeg heller ikke var i form var vi usikre på om vi som gruppe hadde overskudd til å takle det dersom en nødssituasjon skulle oppstå. Vi besluttet derfor å gå tilbake samme vei, både fordi dette var en enklere tur, og fordi denne gikk nærmere på «sivilisasjonen» og det ville derfor være kortere vei til retrett eller hjelp.

Litteratur

Berntsen, P. (2009). Friluftsliv. Munksgaard.

Tordsson, B. (2014). Perspektiv på friluftslivets pædagogik (2. utg.). København: Books on Demand