Skogstur

Bilde: Soloppgang fra gapahuken (Foto: Sindre Natvik).

Fokuset på denne turen var det rolige friluftslivet. Som gruppe valgte vi å ha stort fokus på matlaging. Vi bestemte oss for et konsept hvor vi skulle tilberede all maten vi lagde i løpet av uken på bål, eller med teknikker som krever bruk av bål. En viktig del av konseptet var også at vi ikke skulle bruke aluminiumsfolie, eller andre hjelpemidler hvor en tar med seg unødvendig søppel inn i naturen. I dette innlegget vil jeg ta for meg ulike teknikker for å lage mat på bål, og hvordan vi opplevde disse i praksis.

Bål til steking og koking

Momrak og Vegge presiserer i deres bok Mat i det fri, viktigheten av et bål med mye glør: «Det er glodhaugen som skaper varmen vi er interessert i. Da er det viktig å få et bål med mye glør.» (Momrak og Vegge, 2009, side 13). For å oppnå et godt matbål trekkes det inn noen viktige prinsipper ved fyringen:

• En bør fyre med tørr, kløvd ved. Helst bør pinnene ikke være tykkere enn 3 x 3 cm. Tynnere pinner brenner mer effektivt, og er lettere å kontrollere.
• Bålet bør ikke være for lite.
• En bør fyre kraftig i minst en halv time før matlagingen starter

Bilde: Eplene bakes på glør (Foto: Sindre Natvik)

På turen opplevde vi spesielt viktigheten av å fyre lenge. Da vi etablerte leir startet vi umiddelbart med å fyre bål. Slik at da vi skulle lage mat, hadde bålet allerede brent i flere timer. Dette gjorde at vi fikk en solid glodhaug, samtidig som at denne var lett å holde liv i. Dette kom blant annet av at stenene rundt og under bålet var varmet opp, og hjalp til med å holde varmen inne i bålplassen. En av rettene vi lagde på en slik bålplass var bakte epler. Fordi vi satte eplene rett i bålet uten aluminiumsfolie var vi spesielt avhengig av gode glør, da flammer ville svidd i stykker eplene. Her merket vi virkelig at godt forarbeid er en viktig faktor for suksess.

Kokegrop

«Mat laget i kokegrop vil ofte ha svært god smak. Dette skyldes blant annet den lange tilberedelsestiden, men også at maten får koke i sin egen kraft» (Foladi og Løvøy, 2015, side 1).

En kokegrop består av et hull i bakken som dekkes av sten. Videre fyrer en bål for å varme opp gropen, før bålet tas ut, maten legges i, og hullet dekkes til. Momrak og Vegge presiserer også her viktigheten av å fyre med tynne pinner for å få et effektivt bål. Videre skriver de at en kan legge på vekselvis ved og stener, etter at en har fått god fyr i bålet. De ekstra stenene er for å legge over kjøttet etterpå. Når bålgropen er varm (dette krever vanligvis minst halvannen times fyring) kan en fjerne bålet fra gropen, slik at bare de varme stenene ligger igjen. Det er viktig å få ut alle rester av bålet da dette vil svi kjøttet. Videre legger en kjøttet nedi, legger de ekstra stenene over, og tetter hullet med torv (Momrak og Vegge, 2009, side 35).

I kokegropen lagde vi lammelår. De fleste velger her å pakke låret inn i aluminiumsfolie, for å beskytte det mot jord og direkte varme. Momrak og Vegge skriver derimot at en kan bruke kålblader, som en surrer rundt kjøttet med hyssing. Denne måten å tilberede lammelåret på opplevde vi som en stor suksess! Vi følte også at vi i større grad lagde maten «på naturens premisser». Dette gav en større følelse av mestring ved matlagingen, noe som kan være viktig å ta med seg videre om en skal gi andre gode opplevelser av å leve i naturen.

Sjustensovn

Ovnen er delt inn i to kammer: et til fyring og ett til steking. Ovnen bygges inntil en sten, og hvert av kamrene består av to sidestener og en topphelle. Stekekammeret plasseres oppa fyringskammeret, slik at toppstenen i fyringskammeret utgjør stekeflaten. Til sammen utgjør dette syv stener, som er hvor ovnen har fått navnet fra. Momrak og Vegge skriver at det kan være vanskelig å klare seg med bare syv stener, men at det viktiste er at en finner to store, flate heller til steke og topphelle, og at stekekammeret er så tett som mulig (Momrak og Vegge, 2009, side 31). Dette opplevde vi i stor grad da vi skulle bygge vår ovn. Vi fant gode stener til topp og stekehelle, men for å få store nok, stabile og tette kamre måtte vi ta i bruk massevis av mindre stener. Akkurat som kokegropen krever sjustensovnen mye fyring før den blir varm, en speiderregel er at dersom en kan holde hånden i stekekammeret i 8 sekunder, er kammeret ca. 230 grader varmt. Sjustensovnen kan brukes som en vanlig ovn, og på vår tur ble den brukt til både brødbaking, pizza og blåbærpai.

Bilde: Baking av rundstykker på sjustensovn (Foto: Sindre Natvik).

Litteraturliste:

Fooladi, E. og Løvøy, M. (2015). Hvordan lager vi ei kokegropi dag? Hentet 10.11.2015, fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1234129&within_tid=1188274

Momrak, P. og Vegge, Ø. (2009). Mat i det fri. Førde: Selja Forlag.

Veiledertur

Hvert år planlegger, og gjennomfører studentene på B3 friluftsliv en tre dagers tur med elever fra B1 og B2 som deltakere. I vår gruppe ble det lagt opp til en rolig tur, med fokus på matlaging og leirliv. Jeg vil i dette innlegget ta for meg hvordan en kan bygge en gapahuk med presenning, og hva en bør tenke på ved etablering av leir. Jeg vil også trekke inn hvilke erfaringer vi gjorde oss på turen i henhold til dette.

Beliggenhet

Å bruke tid på å planlegge og gjøre godt forarbeid har ofte mye å si for en god leir. Le for vær og vind blir ofte nevnt som det viktigste ved etablering av leirplass. Det er for eksempel hyggelig å ha leir en plass med god utsikt, men dette gjør ofte leiren mer utsatt for vind. I tillegg er det viktig å tenke over at plassen er flat, at en har tilgang på vann, og at en har tilgang på ved. Kristiansen påpeker også at det blir viktigere å planlegge på forhånd dersom gruppen er stor. En bør da tenke mer over hvor det er nok plass, hvor en lager mat, henter vann, og går på do (Kristiansen, 2003, side 114). På veilederturen opplevde vi at leirplassene nærmere kanten mot fjorden hadde bedre utsikt, men mer trekk. Vi valgte derfor å legge oss bak en kolle som skygget for utsikten, men gav le for vinden. Dette gav oss en varmere leir, det ble lettere å henge opp presenning, og bålplassen ble tryggere fordi gnistene ikke ble ført avgårde med vinden.

Overnatting under presenning

«I skogen er det lunere i sterk vind, samtidig som forankringsmulighetene er ypperlige. Derfor er det uhyre skjelden jeg bruker telt på turer som går utelukkende i gran- eller furuskog» (Monsen, 2005, side 107).

Det finnes flere fordeler ved å sove under presenning. En slipper unna kondens, har bedre utsyn, og kommer nærmere på naturen. Ulempen er at der krever mer trening og erfaring å sette opp skikkelig, og at en presenning ikke er like lun som et telt. (Monsen, 2005. side 107). Både Monsen og Kristiansen påpeker at det bare er kreativiteten som setter grenser for hvordan presenningen monteres. Likevel er det vanligsete å ha et skråtak som strekker seg ned til bakken i ene siden, med en åpning i andre enden. I Villmarksboka skriver Monsen følgende instruksjon for å sette opp en slik type gapahuk med en 2,5 x 3,6 meter presenning:

«Velg en liggeplass mellom to trær som står fem-seks meter fra hverandre. Fest en snor i brysthøyde mellom trærne. Knyt pluggsnorer med 15-20 centimeter lange hemper i hvert av de fire hjørnene. Plugg dukens ene kortside ned mot bakken mot vinden, og slik at du kan trekke presenningens andre kortside over snora, slik at 50-60 centimeter skrår nedover. Barduner med lange snorer til bakken eller andre trær fra hjørnene» (Monsen, 2005, side 107).

På veilederturen lå jeg i hengekøye, under en egen presenning. Jeg opplevde da denne formen for gapahuk som upraktisk med tanke på å få tilstrekkelig ly over hengekøyen. Jeg valgte derfor en trekantform på byggverket. I likhet med Monsen festet jeg en snor mellom to trær. I de samme trærne hengte jeg også opp hengekøyen. Videre la jeg midten av presenningen over snoren, og bardunerte kantene ned mot bakken. Dette gav en mer lukket bolig, men som dekket over hele hengekøyen på en fornuftig måte.

Litteratur

Kristiansen, P.U. (2003). Friluftsliv året rundt. Oslo: Orion forlag S.

Monsen, L. (2005). Villmarksboka. Oslo: Boksenteret Outdoors AS.

Grunnkurs bre

Brekurset ble holdt over fem dager i Jostedalen, de tre første dagene lærte vi om stegjernsteknikk, om å gå på løpende mellomforankringer og om kameratredning. I dette innlegget vil jeg se nærmere på kameratredning. Det er mange ulike metoder for kameratredning, hvilken metode som er mest egnet varierer ut ifra den enkelte situasjon. Her vil jeg fokusere på redning med en ekstern hjelpetalje. Denne metoden for redning fungerer best dersom den som har falt er bevisst, og kan feste seg på hjelpetauet på egenhånd, og resten av taulaget kan stille seg med 90 graders vinkel til sprekken han har falt i.

Hjelpetaljemetoden

I dette eksempelet tar jeg for meg et scenario hvor førstemann i et taulag på fire har falt i en sprekk. De andre i taulaget har holdt tauet stramt, slik at de har kunnet fordele belastningen av fallet mellom seg, og klarer å holde igjen den falne. Den falne er ved bevissthet, men trenger hjelp for å komme seg opp. Metoden jeg beskriver er universell for både snø og is, med bare noen små variasjoner. Jeg tar utgangspunkt i metoden som står beskrevet i «Breboka» som er gitt ut av Dnt fjellsport, men med visse modifikasjoner etter hvordan vi gjennomførte det på kurset.

 Bilde: Hovedtauet avlastes ved hjelp
av isskrue og klemknute
(Foto: Torgeir Sørmo Holmset).

Avlasting av tauet

Første steg i en rednings situasjon er å avlaste tauet, slik at resten av taulaget blir kvitt draget i selen fra den falne. Dette gjøres ved at andremann setter et sikringsmiddel, og kobler det inn på tauet foran seg med en klemknute. På is vil sikringsmiddelet være en isskrue, mens på snø kan en bruke et snøanker, snøbolt, nedgravd isøks eller lignende ut ifra forhold. Videre knyttes en klemknute rundt tauet, som festes til sikringsmiddelet, før den skyves så langt frem på tauet som mulig. Dette er for å hindre at den falne blir heist ned når de andre i taulaget overfører vekten til sikringsmiddelet. Deretter beveger tredje og fjerdemann seg fremover til belastningen av den falne er overført til sikringsmiddelet.

Bilde: Andremann sjekker at alt er vel med den falne.
(Foto: Torgeir Sørmo Holmset).

Etablere kontakt med den falne

Det kan være vanskelig for resten av taulaget å kommunisere med den falne, ofte må en frem til kanten for å få kontakt. Haslene (2008) beskriver en metode hvor den bakerste i taulaget sikrer seg i hovedtauet ved hjelp av klemknuter, mens han beveger seg fremover i taulaget. På kurset lærte vi en metode hvor andremann setter en klemknute på hovedtauet, foran klemknuten fra sikringsmiddelet. Denne knuten forlenges med en 120 slynge, og festes i sikringspunktet på selen til andremann. Deretter kan andremann knyte seg ut av hovedtauet, og bevege seg frem til kanten, mens han sikrer seg selv med klemknuten. Dermed kan en undersøke at den falne har det bra, og gjøre ham trygg på at resten av taulaget har situasjonen under kontroll, samt informere den falne om hvordan han skal forholde seg til situasjonen (Haslene, 2008, side 141).

Hjelpetaljen

Metoden vi brukte på kurset krever så at en har med seg et ekstra hjelpetau. Andremann fester enden på hjelpetauet i sikrningsmiddelet og fester en skrukarabin inn på bukten. Bukten med skrukarabineren senkes så ned til den falne, som fester den i sentralløkken på selen. På snødekt bre vil en også legge en sekk, liggeunderlag, øks eller lignende under hjelpetauet frem mot kanten. Dette er for å hindre at hjelpetauet graver seg ned i snøen. Videre sendes den andre enden av hjelpetauet bakover i taulaget.

Bilde: Taulaget heiser opp den falne med bruk av hjelpetau.
(Foto: Rebecca Sortland)

Heising

Ved å dra i hjelpetauet vil nå taulaget heise opp den falne ved hjelp av en 1:2 talje. Under heisingen er det viktig at den falne strammer inn på hovedtauet ved hjelp av klemknuten for å hindre at han faller ned igjen dersom hjelpetauet glipper. Eventuelt, kan andremann stramme inn på hovedtauet ved hjelp av klemknuten som ble brukt til å avlaste tauet. På snødekt bre krever dette at en får hovedtauet oppå sekken som ligger på kanten, sli kat det ikke graver seg ned i snøen.

Litteraturliste:

Haslene, S. (2008). Breboka - Håndbok i brevandring. Oslo: DNT fjellport.

Fjelltur

Fjellturen bestod av to deler, en fellestur hvor vi gikk fra Grinde til Nyastølen i Friksdal, og en egenferd hvor de ulike teltlagene gikk hver for seg. Det overordnede fokus på turen var plantelære. På fellesturen hadde vi elevpresentasjoner av ulike planter, mens egenferden gikk med til å repetere og observere hvor vi fant de ulike plantene i fjellet. I dette bloginlegget vil jeg skrive kort om ti av plantene vi fant i fjellet.

Lusegras

Lusegras tilhører kråkefotfamilien, den blir 5-12 cm. Høy. Bladene er små og korte og kan minne om barnåler (https://snl.no/lusegress). Den vokser over hele landet, hovedsaklig i barskog og fuktige steder på fjellet. Navnet har den fått fordi avkok av planten fra gammelt av ble brukt som lusemiddel (Kristoffersen, 2007 s. 20).

Bilde: Lusegras (Egset 2015).

Harerug

Harerug tilhører syrefamilien. Den har en rett stengel, med hvite og røde blomster øverst. Harerug formerer seg ved at det vokser yngleknopper, altså frø som begynner å blomstre før de spres fra «morplanten», og slår rot. Harerug er også en meget næringsrik plante og både yngleknoppene og roten er spiselig. Den har hovedsaklig blitt brukt til å spises f.eks. med melk og sukker på, eller i brødbakst (Kristoffersen, 2007; Urtekildens planteleksikon, 2010).

Bilde: Harerug (Hjelmestad, 2013).

Einer

Einer tilhører sypressfamilien, og er det mest utbredte bartreet i verden (https://snl.no/einer). Den fins i ulike varianter, noen kan f.eks. ligne et tre, mens i høyfjellet er den en lavere og mer krypende busk. I dag brukes brukes hovedsaklig bare einebæret, som smakstilsetning i brennevin, og som krydder i mat (Kristoffersen, 2007 s. 25). Tidligere har Eineren vært mye anvendt, men også forbundet til overtro. De treformede einerbuskene ble noen steder ansett som hellige, fornemme personer ble brent på bål av einer, og bærene skulle verne mot djevelen og underjordsfolk. Noen steder fikk lammene einerbær før de ble sluppet på fjellet, noe som skulle holde reven unna (Sundig og Michael, 2014).

Bilde: Einer, med einebær (Foto: Opplysningskontoret for blomster og planter).

Fjellbjørk

fjellbjørk er en underart av vanlig bjørk. Den er vanlig å finne over barskog, i grensen mot høyfjellet. Normal høyde for fjellbjørken er 3-5 meter, og stammen karakteriseres ved at den er krokete og vridd. Som eineren har bjørken vært flittig brukt av mennesker gjennom tidene. Blant annet har barken blitt brukt til tak, grenene til sopelimer, og stammen til sledeemner (Kristoffersen, 2007 s.35).

Bilde: Krokete fjellbjørk (Foto: Godtur.no)

Tettegras

Denne planten tilhører blærerotfamilien, den er lett gjenkjennelig på den lysegrønne bladrosetten, og den blåfiolette blomsten. Tettegras er en av Norges to kjøttetende planter. Kjertlene i bladene skiller ut en slimaktig væske, som insekter setter seg fast i den samme væsken inneholder også fordøyelsesvæske, som tar opp næringsstoffene i insektene. Kulturelt har tettegras blitt brukt til å tette melk. En helte spenevarm melk i kar med bladene fra tettegras, noe som gjorde at melken ble seig og syrnet (Kristoffersen, 2007 s. 169).

Bilde: Tettegras (Foto: Barstad, 2009).

Tepperot

Tepperot er en del av rosefamilien. Den har en gul blomst, og skiller seg ut ved at den har fire kronblad og en kraftig rødfarget rot. roten inneholder opp til 20% garvestoffer (Sundig, 2009), noe som gjør at den virker sammentrekkende. Planten har derfor blitt brukt i forbindelse med fordøyelsesbesvær og løs mage. Fargestoffet i roten har også blitt brukt til å farge garn (Kristoffersen, 2007. s.90).

Bilde: Tepperot (Foto: Hjelmestad 2015).

Rogn

Rogn er et tre, eller en stor busk. Den tilhører rosefamilien og kjennetegnes på de røde bærene, og finnete bladene. Rogn er vanlig i lavlandet, og fjellskog i hele landet. Hovedsaklig vokser den i skog, rasmark og sørvendt sørberg (Kristoffersen, 2007 s. 98). Bærene er rike på C-vitamin, og har blitt brukt i blant annet syltetøy, gele, vin og likør. Veden er slitesterk, og har blitt brukt til redskaper (Vik, 2015).

Bilde: Rogn (Foto: Throndsen 2015).

Blåbær

Blåbær er en av våre mest populære bærsorter. Den tilhører lyngfamilien og er vanlig over hele landet. Hovedsaklig vokser den i lyngskoger, myr og hei (Kristoffersen, 2007 s. 138). Sammenhengende blåbærlyngvekst brukes også for å skille mellom høyalpin og lavalpin sone i høyfjellet (Bjerkely, 2011). Blåbæret er rikt på antioksidanter og garvestoffer, og brukes som mageregulerende middel. Bæret er søtt og saftig og brukes derfor til blant annet saft og syltetøy (Kristoffersen, 2007 s. 138).

Bilde: Blåbær (Foto: Hjelmstad 2015)

Røsslyng

Røsslyng er en av de vanligste lyngplantene i Norge. Den er tettgreinet, og har små nåleformede blad. Planten kjennetegnes på den rødfiolette blomsten, som blomstrer sent og kan prege landskapet på sensommeren. Røsslyng inneholder mye nektar, og er derfor en viktig honningplante for humler og bier (Kristoffersen, 2007 s. 135). Langs kysten har Røsslyngheiene tidligere vært viktige beiteområder, og i folkemedisinen ble grenspissene brukt som blodrensende og urindrivende middel (Sundig, 2009).

Bilde: Røsslyng (Foto: Honning fra Son).

Musøre

Musøre er en krypende busk, den tilhører vierfamilien og har mesteparten av greinsystemet under bakken. Stammen er treaktig, og den har derfor blitt kalt verdens minste tre. Navnet har planten fått fordi bladene ser ut som små musører når de har sprunget ut. Den vokser i snøleier, og andre steder med fuktig jord. Fordi Musøre danner knopper sent på høsten, som ligger i en dvaletilstand hele vinteren, trenger den svært kort tid for å blomstre på våren når snøen smelter bort (Kristoffersen, 2007 s. 32).

Bilde: Musøre (Hjelmstad 2015).

Kildeliste:

Barstad G. (2009) Tettegras. Hentet 30.11.2015, fra: https://snl.no/tettegress

Bjerkely, H. J. (2011). Norske naturtyper - økologi og mangfold. Oslo: Universitetsforlaget.

Egset, B. (2015). Morkabygda. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.morkabygda.no/gallery_48.html

Godtur.no (2015). Ljoslandsvatnet - Reiårsdalen. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.godtur.no/godtur/nyartikkel/dbarticle_preview.aspx?id=7791

Hjelmstad, R. (2015). Blåbær. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/vacc_myr.htm

Hjelmestad, R. (2015). Urtekildens bildegalleri - urteplanter. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/bist_viv.htm

Hjelmstad, R. (2015). Urtekildens bildegalleri - urteplanter. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/pote_ere.htm

Hjelmstad, R. (2015). Urtekildens bildegalleri - urteplanter. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.rolv.no/bilder/galleri/fjellplanter/sali_her.htm

Honning fra son. (2015). Trekkplanter. Hentet 30.11.2015, fra: http://honning-fra-son.webnode.com/fakta-om-honning/

Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.

Opplysnigskontoret for blomster og planter. (2015). Barvekster. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.obp.no/no/bildearkiv/busker_og_trar/barvekster/

Sundig, P., Michael, F. (2014). Einer. Hentet 13.11.2015, fra: https://snl.no/einer

Sundig, P. (2009). Lusegress. Hentet 13.11.2015, fra: https://snl.no/lusegress

Sundig, P. (2009). Tepperot. Hentet 13.11.2015, fra: https://snl.no/tepperot

Sundig, P. (2009). Røsslyng. Hentet 13.11.2015, fra: https://snl.no/r%C3%B8sslyng

Thronsen, L. (2015). Rogn. Hentet 30.11.2015, fra: http://www.soppognyttevekster.no/default.aspx?id=1299

Urtekildens planteleksikon. (2010). Harerug. Hentet 13.11.2015, fra: http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/bist_viv.htm

Vik, U. (2015) Rogn. Hentet 13.11.2015, fra https://snl.no/rogn